Rivningsarbeid

Litt bedre vær i dag. Det var ikke regn, og ikke fullt så mye vind heller. Likevel var det for vått til at hutteritene kan jobbe på jordene, så Josh kunne jobbe med meg. Jeg er alltid glad for det. Ikke så fryktelig artig å jobbe alene hele tiden. Spesielt ikke i dag, da vi skulle kjøre en lastebil med skrot etter rivningsarbeid. (To menn fra Great Falls jobber med huset vi skal flytte inn i, forhåpentligvis i november). For det første ville ikke lastebilen starte, for det andre var den lasta litt feil, og for det tredje var ikke veggene bak satt på, og det kunne jeg ikke greid alene. Siden vegene er helt umulige å kjøre på pga. regnet, hadde jeg ikke spesielt lyst til å gjøre det heller. Selv om jeg jobbet i 12 timer, gikk dagen ganske fort. Ca 45 minutter av tiden satt vi og venta på et tog. Man kan virkelig ikke være stresset i Montana.

Har vært litt redd for at jeg har pådratt meg senebetennelse i armene, men det ser ut til å gå bedre, heldigvis. Til gjengjeld har jeg fått en spiker i handa, så jeg håper ikke det ser verre ut i morgen.

Begynner å savne Norge litt nå. Kanskje er det på grunn av trønderværet vi har her? Gleder meg til å komme hjem, det er bare så synd at det ikke er noen jobber som frister der hjemme. Jeg trives veldig godt i landbruket, som cowgirl.