Berry berry berry good

Kent og jeg hadde lunsj på Mall of America før jeg skulle dra i går. Vi hadde også tid til litt windows shopping, og inntrykket mitt av kjøpesenteret forbedret seg betraktelig etter mitt andre besøk. Denne gangen bestilte jeg meg en is kalt Berry Berry Berry Good, og den var skikkelig god! De har sin egen hjemmelagde vaniljeis som de knuser jordbær, bringebær og blåbær i. Mmm! Kent skulle til Madison, Wisconsin, og måtte sette meg av på flyplassen i firetida, selv om flyet mitt ikke skulle gå før sytten minutter over ni. Merk deg "skulle gå". Etter å ha ventet veldig lenge, kunne vi gå om bord. Vi satt der i kanskje tjue minutter før vi fikk beskjed om at vi måtte ut igjen, fordi det var noe feil med flymaskinen. Feilen de henviste til, var bare toalettet som ikke kunne spyles ned. Vi slapp heldigvis å gå ut likevel, og jeg vi landet trygt i Great Falls ved halv tolv tiden. Da var planen å kjøre strake veien hjem. Men dere kjenner jo meg og min retningssans, eller valg av vei, eller hva man kan beskrive det som. Tok meg et kvarter ekstra å komme meg ut av Great Falls for å si det på den måten. Var hjemme ved halv tre-tiden, og stuptrøtt da vekkerklokka mi ringte klokken sju i morges. Så langt i dag har jeg gjort unna den daglige foringen, lastet en pickup med for, og levert det til Arni i Glacier Colony. Han var ikke å se, for de har lunsj til faste tider der, så jeg la igjen en søt liten lapp til ham i stedet. Nå har jeg vært for lenge foran PC-en igjen. Klokken er over ett, og jeg har fortsatt igjen å ringe Frontline, laste for og kjøre til Seville Colony (en time hver veg pluss lasting), kjøre salt og minneraler til kyrne på beitene rundt her (vil også ta noen timer) og plukke søppel. Godt å være i arbeid igjen!

Nå er det kvelden her, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle fortsette på den gamle bloggen min. Nå er jeg nemlig ferdig med mine gjøremål for dagen, og det gikk da heller ikke bare lett må du tro! Det gikk fint i Seville, og Joe, som er sjefen for grisehuset er en veldig hyggelig og kjekk kar. Stressa som jeg var, klarte jeg selvfølgelig og bli hefta med tre tog på veien! Ganske utrolig. Det er ikke som i Norge at du stopper i 30 sekunder og venter altså. Her er jo togene flere kilometer lange, så det tar sin tid. Heldigvis var det ingen som stoppet i Cut Bank, for det er når de står stille at minuttene begynner å gå for alvor.

Etter besøket i Seville, skulle jeg kjøre salt og mineraler. Det har jeg jo gjort mange ganger, så det skulle være "piece of cake" skulle man tro. På det første beitet jeg kom til, går det sirka 150 dyr, og når de ser pickupen, kommer de løpende for å få noe godt. Jeg var da som alltid passe stressa med å få åpnet grinda (som egentlig er et piggtrådgjerde), kjøre pickupen igjennom, og lukke igjen. Det går (vanligvis) fint å bare åpne, legge ned piggtrådgjerdet og kjøre over, så når jeg har det travelt gjør jeg det. Denne gangen gikk det ikke så bra. En del av gjerdet hang seg fast under pickupen, så jeg reiv ned hele "grinda". Fryktelig lurt med så mange kyr. Det hele kunne vært veldig enkelt om jeg ikke hadde hatt det så travelt at jeg tenkte for meg selv at "jeg trenger ikke utstyr for å fikse gjerder da...." -før jeg dro. Fikk ikke løs piggtråden fra bilen, så jeg måtte kaste hele grinda på lasteplanet og rase hjem før alle kyrne var på feil beite. Kom da meg tilbake i rimelig tid og fikk fiksa grinda, men så var det rimelig mørkt også da, og jeg hadde fortsatt igjen å fore kalvene (i mørket), plukke søppel, og ikke minst å lage meg middag. Nå er alt unnagjort, utenom den delen med å plukke søppel, det hadde jeg rett og slett ikke tid til.

I morgen drar nok Inger Johanne, Therese og jeg til Lethbridge i Canada igjen. Therese drar om et par uker, og Inger Johanne blir straks tjue, så dette er nok vår siste tur dit.