Hei alle sammen! Her kommer første oppdatering fra vår tur rundt omkring i USA. Dag en var ikke spesiellt spennende, Vi kjørte til Kalispell i regnværet og tok inn på Motel 6. Dette var kanskje tredje gang vi var i Kalispell, så vi rotet oss ikke bort en gang. Før vi kjørte videre lørdag 17. novemer, tok vi oss tid til litt shopping. Det var tross alt Inger Johannes 21 års dag. Nå har hun endelig lov til å drikke alkohol i USA, og det ble markert med BudLight til frokosten på Mc Kenzie River. Etter at shoppingen var unnagjort, satte vi kursen mot Missoula. Planen var jo egentlig å kjøre til Washington og sove hos Jeff, som Therese var blitt godt kjent med, men det viste seg at han hadde dratt til Las Vegas, så vi fikk sove hos Kyle i Missoula i stedet. Siden det var Inger Johannes bursdag, tok Kyle, og kompisen hans Tim, oss med ut til middag, og til en lokal bar med live countrymusikk etterpå. Kvelden endte brått på bargulvet, og de tok oss med hjem. Der så vi film, og var friske og opplagte dagen etter til vår neste etappe. Den gikk fra Missoula, MT, til Ritzville, WA. I Washington er det slik at folk fra Montana slipper å betale moms på klær og andre produkter, så vi stoppa i byen Spokane, og gjorde unna enda mer shopping. Mandag 19. kjørte vi, i snø, fra Ritzville, WA, og sørover til Oregon. Det var denne mandagen at ting begynte å skjære seg litt. Vi hadde så langt hatt flaks med hoteller, retningssansen fungerte til en forandring, og ikke minst så fungerte bilen som den skulle. På veg til Redmond, OR begynte den nemlig å ryke litt. Og lekke. Vi fylte på vann, og det gikk bedre. Vi kom oss til Redmond, hvor vi skulle sove hos Gina som er Inger Johannes "verts-søster". Hun bor bidlertidig på Eagle Creek Resort fordi hun har fått ny jobb, så vi overnatta i hennes suite der.
Dagen etter, som var tirsdag 20. november, sto vi opp i rimelig tid for å være med på en vann aerobic-time. Da treningsøkta var over, dro vi på spa. Det var utrolig herlig etter å ha ranchet i flere måneder! Da vi omsider skulle dra fra Redmond, begynte virkelig Inger Johannes trofaste Ford Tourus å skape seg. Den har nemlig automatgir, men har ikke spesielt lyst til å skifte gir. Vi var innom hos en mekaniker, og han sa det ville koste et par tusen dollar å fikse bilen, og det er den jo ikke verdt. Vi krysset fingre og tær, og kjørte videre. Vi kjørte helt til vi kom til Dunsmuir, CA, og var litt skuffet over været, fordi vi hadde håpet at det automatisk ville slå om til sol og sommer i det vi krysset grensa til California.
Onsdag 21. november var en innholdsrik dag. Vi forlot Dunsmuir, CA, og valgte en kronglete veg over fjellet for å komme til kysten og Highway 101. Mye fint å se over fjellet der. Mye fin natur, og søte små byer som for eksempel Heyfork og Whiskeytown. Vi kjørte også gjennom Redwood, og fikk sett STORE trær. Akkurat da vi, etter omlag 5 timer kanskje, kom til Highway 101 som går langs kysten av California, ville ikke Forden mer. Den stoppet akkurat da vi kom til Highway 101, og vi priser oss lykkelig over at den ikke sviktet oss i Indianerreservatet på fjellet. Vi hadde til og med sånn flaks at den stoppet akkurat der noen vegarbeidere holdt på å avslutte for dagen. De var utroliog snille, hjelpsomme og hyggelige mot oss. Ja, jeg har ikke ord. De hjalp oss inn til nærmeste by, og henviste oss til en mekaniker. Han kunne si det samme som mekanikeren i Oregon, og vi innså at vi måtte la bilen bli igjen i Fortuna. Mekanikeren var også veldig snill, og vi fikk sette den igjen der. Da sto vi der da, uten bil, i en liten by kalt Fortuna. Kaldt var det også, enda vi hadde kommet oss til kysten av California. Våre riddere i rustning, eller arbeidsklær fra vegvesenet hadde ikke tenkt å etterlate oss på det viset, så de ringte alle leiebilfirmaene i Fortuna og Eureka for oss, men uten hell. Det var jo dagen før Thanksgiving, den største utfartsdagen i året. Vi kan ikke få takket de nok! Vi var ganske hjelpeløse der vi sto. Vi tok inn på Motell, og fikk ordnet det slik at resepsjonisten skulle bli med oss og tømme bilen for bagasje når hun gikk av vakt klokken elleve. Det gikk i orden, og vi kunne sette oss ned og finne ut av hva vi skulle gjøre videre, uten bil. På toppen av det hele var jeg syk den dagen, og ble virkelig ikke bedre av dette styret. Inger Johanne gjorde en veldig god jobb med å koordinere framgangen i reisen vår. Jeg var egentlig ganske sikker på at vi sto fast i Fortuna til mandag, da folk skulle være tilbake fra ferie. Men Inger Johanne fikk ringt Jessica i IAEA, som bor i California. Vi skulle egentlig bo hos henne i Fresno senere i uka, men hun fikk ordnet medd buss og tok klokken 06.50 Thanksgivingmorgen, og vi er nå sammen med henne og hennes familie, i hennes families hjem i Davis, og feirer Thanksgiving. Jeg er sikker på at vi har engler eller noe som passer på oss. Vi har vært kjempeheldige, og Jessica tar oss med til San Francisco i morgen, så det slutter ikke her! Planen videre er ikke helt bestemt, for det virker som vi har litt for mye planlagt på litt for liten tid. Spesielt med tanke på at vi ikke har noen bil. Vi er nå back packerturister i USA.
Dagen etter, som var tirsdag 20. november, sto vi opp i rimelig tid for å være med på en vann aerobic-time. Da treningsøkta var over, dro vi på spa. Det var utrolig herlig etter å ha ranchet i flere måneder! Da vi omsider skulle dra fra Redmond, begynte virkelig Inger Johannes trofaste Ford Tourus å skape seg. Den har nemlig automatgir, men har ikke spesielt lyst til å skifte gir. Vi var innom hos en mekaniker, og han sa det ville koste et par tusen dollar å fikse bilen, og det er den jo ikke verdt. Vi krysset fingre og tær, og kjørte videre. Vi kjørte helt til vi kom til Dunsmuir, CA, og var litt skuffet over været, fordi vi hadde håpet at det automatisk ville slå om til sol og sommer i det vi krysset grensa til California.
Onsdag 21. november var en innholdsrik dag. Vi forlot Dunsmuir, CA, og valgte en kronglete veg over fjellet for å komme til kysten og Highway 101. Mye fint å se over fjellet der. Mye fin natur, og søte små byer som for eksempel Heyfork og Whiskeytown. Vi kjørte også gjennom Redwood, og fikk sett STORE trær. Akkurat da vi, etter omlag 5 timer kanskje, kom til Highway 101 som går langs kysten av California, ville ikke Forden mer. Den stoppet akkurat da vi kom til Highway 101, og vi priser oss lykkelig over at den ikke sviktet oss i Indianerreservatet på fjellet. Vi hadde til og med sånn flaks at den stoppet akkurat der noen vegarbeidere holdt på å avslutte for dagen. De var utroliog snille, hjelpsomme og hyggelige mot oss. Ja, jeg har ikke ord. De hjalp oss inn til nærmeste by, og henviste oss til en mekaniker. Han kunne si det samme som mekanikeren i Oregon, og vi innså at vi måtte la bilen bli igjen i Fortuna. Mekanikeren var også veldig snill, og vi fikk sette den igjen der. Da sto vi der da, uten bil, i en liten by kalt Fortuna. Kaldt var det også, enda vi hadde kommet oss til kysten av California. Våre riddere i rustning, eller arbeidsklær fra vegvesenet hadde ikke tenkt å etterlate oss på det viset, så de ringte alle leiebilfirmaene i Fortuna og Eureka for oss, men uten hell. Det var jo dagen før Thanksgiving, den største utfartsdagen i året. Vi kan ikke få takket de nok! Vi var ganske hjelpeløse der vi sto. Vi tok inn på Motell, og fikk ordnet det slik at resepsjonisten skulle bli med oss og tømme bilen for bagasje når hun gikk av vakt klokken elleve. Det gikk i orden, og vi kunne sette oss ned og finne ut av hva vi skulle gjøre videre, uten bil. På toppen av det hele var jeg syk den dagen, og ble virkelig ikke bedre av dette styret. Inger Johanne gjorde en veldig god jobb med å koordinere framgangen i reisen vår. Jeg var egentlig ganske sikker på at vi sto fast i Fortuna til mandag, da folk skulle være tilbake fra ferie. Men Inger Johanne fikk ringt Jessica i IAEA, som bor i California. Vi skulle egentlig bo hos henne i Fresno senere i uka, men hun fikk ordnet medd buss og tok klokken 06.50 Thanksgivingmorgen, og vi er nå sammen med henne og hennes familie, i hennes families hjem i Davis, og feirer Thanksgiving. Jeg er sikker på at vi har engler eller noe som passer på oss. Vi har vært kjempeheldige, og Jessica tar oss med til San Francisco i morgen, så det slutter ikke her! Planen videre er ikke helt bestemt, for det virker som vi har litt for mye planlagt på litt for liten tid. Spesielt med tanke på at vi ikke har noen bil. Vi er nå back packerturister i USA.
(På bildet: Vegen over fjellet, like før bilen stoppa. Her var fartsgrensa ca 100 - 120 km/t tror jeg!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar