Thanksgiving

Her i Montana flyr tida, så jeg må bare beklage at jeg ikke har fått blogget i det siste. Jeg får prøve å oppdatere deg litt dag for dag her;

Torsdag skulle vi jobbe med kyrne. Det var mye på tapetet, men vi fikk ikke gjort alt som var planlagt, delvis på grunn av meg. Jeg samla jo alle på fire ben i the tower pasture onsdag, trodde jeg. Det viste seg torsdag morgen da vi skulle hente ned bølingen at de var spredd utover to beiter, både the long skinny pasture, og the tower pasture. Med andre ord ble jobben dobbelt så stor med å få de ut. Inger Johanne hadde også ankommet The Revolution Ranch da vi kom ned. Hun var så snill og kom ned for å hjelpe til. Dagen gikk stort sett til sortering og veiing av kveg. På kvelden hadde Doreen innbydd til Thanksgiving-middag for Inger Johanne, Therese og meg, siden Therese hadde bare tre dager igjen i USA, og fordi Inger Johanne og jeg vil være "long gone" under selve Thanksgiving. Wayne (Butchs bror) og Roxy var også invitert, og måltidet var veldig godt. Inger Johanne, Therese og jeg har blitt enige om å møtes i november hvert år, for vi må jo feire de store tradisjonelle, amerikanske høytidene Halloween og Thanksgiving, og også Thereses bursdag 13. november, og Inger Johannes bursdag 17. november. Har mine tvil på at vi klarer å fikse en slik middag, men vi kan jo alltids forsøke!

Fredag kasta jeg i meg frokosten og hasta ned til feed lot'en. Vi sorterte kalver fra kyr, og like etter kom semitraileren. Vi lasta 110 kalver, og da var traileren full. Fire av kalvene som jeg har jobba mye med, og som er såkalt "halter broke" sendtes også med den lasten. De skal være show steers i Nebraska. Favoritten min 953 var blant de fire, og det var også 892. Synd, men sant. Slik er jo livet for beef cattle. Etter at semitraileren hadde kjørt, begynte vi å "preg-teste" alle kyrne. Det vil da si, at man sjekker om de er gravide. Litt kjekt at Butch har den utdannelsa han har, for da kan han gjøre det selv, og slipper å være avhengig av en dyrlege. Vi testa bortimot 180 kyr, og resultatet var veldig dårlig. Grunnen var nok hovedsaklig mangelen på nedbør i vår og sommer. Josh var her hele dagen og hjalp til. Butch ringte Rimrock Colony og spurte om å få låne en mann av dem, det vil si at Josh jobba for kolonien den dagen, og ikke for seg selv. Da alle var sjekket, var klokken over fem, og jeg skulle være hos Inger Johanne og Therese klokken seks. Litt sent ute, siden det tar omtrent en og en halv time å kjøre, og siden jeg måtte dusje og pakke først. Kom vel til Inger Johanne rundt klokken kvart på sju, og vi kjørte til Therese for å plukke opp henne, før vi kjørte til Romney Ranch hvor Jimmy bor. Han kjørte oss til Duck Lake, for Therese ville selvfølgelig dit og si hej då til sine venner der. Jeg drakk litt mer denne gangen, så jeg var ikke fullt så redd for å være rundt indianere. Holdt meg mest sammen med John, som jeg prata mye med den første gangen jeg var i Babb. Vi kom oss helskinnet gjennom kvelden, noe som egentlig var ganske utrolig siden Jimmy kjørte 90MPH på "vegen" hjem. (Vegen til Babb kan knapt nok kalles en grusveg..)

Lørdag var dagen hvor Therese skulle forlate sitt hjem gjennom de siste ni månedene. Det tok litt tid, og vi kom oss fra Hibbs rundt klokken fire. Da skulle vi innom diverse bekjentskaper på vegen til Great Falls, hvor vi skulle ha vår siste jentekveld sammen. Vi ble også heftet av politiet, igjen. Jeg hadde kjørt hele vegen fra Hibbs. Men da vi forlot Rods ranch sa Therese at hun kunne kjøre, for hun trengte jo uansett ikke førerkortet sitt mer. Som sagt, så gjort, og jammen meg så vi ikke det lyste opp bak oss mellom Cut Bank og Shelby. I motsetning til meg, ble Therese stoppa for å ha kjørt for fort, 79MPH i 60-sonen sa polotikonstabelen. Akkurat det har vi litt vanskelig for å tro, men Therese fikk uansett ikke noen bot. Vi kommer ganske langt med å være skandinaviske jenter på tur skal jeg si deg! Politimannen bemerket også Inger Johanne og Thereses bursdager, men ville ikke svare på hvor det beste stedet å feire var. Kanskje ville han fortelle det neste gang han så Inger Johanne... Resten av kvelden ble heller ikke helt som palnlagt, for vi hadde nemlig sett for oss et motellrom som vi pleier, men denne gangen med basseng. Vi ble lettere sjokkert da vi fant ut at det ikke var et eneste hotell/motellrom ledig i hele Great Falls. Hele byen var nemlig full av canadiere. Grunnen til det er kursen, at det er mye billigere for dem å handle her i USA. Vi kjørte rundt i flere timer, og ringte rundt. Det endte opp med at vi fikk sove hos Aaron. Vi skulle kanskje tatt bilder av det huset, for det kan nemlig ikke beskrives. Ikke høystandard, for å si det sånn. Vi hadde selvfølgelig med oss luftmadrassen til Therese (som Inger Johanne og jeg nå har fått arvet), og vi delte den broderlig vår siste natt sammen. Vi spiste også en siste gang på Applebees, sammen med Alan, som er broren til Aaron.

Søndag var en trist dag. Vi kjørte vår svenske venn til flyplassen etter en velsmakende frokost på JB's. (Det var vel forsåvidt Therese selv som kjørte da. Det er jo ingen hemmelighet at Inger Johanne og jeg ikke har våre beste egenskaper i bykjøring og kartlesing, og heller ikke er begavet med en alt for god retningssans). Etter er tårevått forvel, dro Inger Johanne og jeg på shopping. Vi shoppa ikke så mye da, noe som forsåvidt er bra nå like før vi drar på ferie. Vi reiser nemlig til Washington førstkommende fredag, og kjører derfra langs kysten nedover gjennom San Fransisco, Los Angeles, og også muligens hele vegen ned til Mexico, før vi kjører nord til Las Vegas, og videre hjem gjennom Salt Lake City. Det er i allefall planen, og reisen skal vare fra 16. november til 2. desember. Vi gleder oss masse, men jeg for min del gruer meg veldig til å kjøre bil i de store byene. En ting er å kjøre seg vill i Great Falls, men jeg vil tro at LA er noe helt annet, siden den til og med er flere ganger større en Minneapolis-St. Paul!

I dag har vi stort sett jobba kyr igjen. Mens jeg hadde fri i helga, har de preg-sjekka alle yearlingene, og også det med et begredelig resultat. I dag gjensto noen pre-sjekkinger, et siste utvalg av replacement heffers (som vil si hunnkalver de vil beholde som kviger), noen behandlinger, og noen måtte brennmerkes. I tillegg til det, har jeg også flyttet noen okser på et beite. Det er godt å ha mye å gjøre, og jeg som ikke likte så godt å jobbe med kyr på den måten, begynner å synes det er greit, tross all banninga og kjeftinga som ordvekslinga stort sett står i.