Hjemreisen, ikke helt som planlagt

Forrige blogg skulle bli den siste. Da jeg skrev det, var jeg uvitende hva som skulle hende på veien hjem.

Torsdag ettermiddag, kom Inger Johanne og Mari ned til meg, og vi dro først til baren i Kevin. Det var forøvrig mitt første besøk på baren i byen jeg bor. Etter en Bud Light der, dro vi til The Montanaclub i Shelby. Hadde det gøy der, og kvelden endte med frokost på Country Skillet, før vi var i seng rundt klokken 5. Klokken 7 sto jeg opp, kanskje ikke i mitt livs beste form, men opp måtte jeg. Fora dyra, for siste gang, og avslutta pakkinga. Josh kom også innom for å si hadet bra. Det var hyggelig. Rundt klokken 10.30 AM dro vi, i Thereses bil, som Inger Johanne låner. Etter et stopp for å fylle bensin, ett stopp for å fylle vann og olje, og noen stopp for å lytte til rare lyder, sluttet bilen å gå. Vi var da et sted i Canada, uten å vite hvor. Jeg måtte rekke flyet, og begynte å bli rimelig stressa. Vi fikk hjelp fra mange steder, spesielt fra Charlotta. Det var ikke mye hun kunne gjøre da, siden vi ikke greide å gjøre rede for hvor vi befant oss. Vi slepte koffertene mine opp til veien, og strakte ut tomlene våre. Det var ikke så lett som vi hadde trodd å få haik, men etter en stund var jeg heldig da 24 år gammel Jayden stanset og kunne ta meg med et stykke. Han skulle nemlig ikke til Calgary med en gang, så jeg måtte prøve å finne en annen måte å reise på. Det så rimelig mørkt ut for avgangen min, og Charlotta gjorde en fantastisk jobb i å prøve å flytte hjemreisen min. Det er nemlig ikke så lett en time i forkant! Etter mange telefoner sa Jayden at han kunne kjøre meg hele vegen, og at han kunne ta det møtet i neste uke i stedet. Han var virkelig en reddende engel. Jeg kom faktisk til flyplassen i OK tid, og var overlykkelig. En liten demper på gleden ble det da de tok bagen min, og 4 vektere sto rundt den, og brukte mange slags redskap for å identifisere ett eller annet der. Det gikk heldigvis bra, og jeg har fortsatt ingen anelse om hva de var skeptiske for.

Flyturen på ni og en halv time fra Calgary til Frankfurt var lang. Jeg satt sammen med en gutt på 9 år fra Canada som pratet i ett sett. På flyet var også hele ishockeyungdomslandslaget til Canada, men jeg ble selvfølgelig ikke plassert sammen med dem. Hadde ok tid i Frankfurt, men fikk det fryktelig travelt på Gardermoen. Men også der var jeg heldig. Jeg hadde jo alt for mange kilogram med meg, men slapp unna med å betale kr 400,-! Tusen takk til den snille dama i innsjekkinga hos SAS!

Nå er jeg hjemme hos familien igjen, og har nettopp spist hvitløksgabaguetter med reker fra Ravnkloa. Prøver også å få pakket ut litt, men de som kjenner meg, vet jo at det ikke er en av mine favorittgjøremål.