San Francisco

At bilen gikk i stykker, og at alle planene ble omgjort, har stort sett gitt oss fordeler. I dag tok Jessica, som vi bor hos, oss med på sightseeing i San Francisco. Reisen tok mellom en og to timer, med tog, buss og t-bane og bil. Vi fikk sett mye av San Francisco, blant annet Golden Gate, China Town, The Bush Man og mye annet. Vi kjørte også The Cable Car, noe som var litt av en opplevelse. Skal du til San Francisco, er det et "must"!

Vi besøkte også Hard Rock Cafe, slik at jeg fikk enda et shotteglass til samlingen min. Lunsjen tok vi på en litt finere sjømat-restaurant, hvor Inger Johanne spiste varm sjødyrsalat, Jessica hadde crabcakes, og jeg spiste ørrett. Til dessert var det is. Sånn is som jeg hadde i Minneapolis St. Paul, Berry, berry, berry good!

I China Town kjøpte vi også en stor bag, for siden vi måtte kvitte oss med bilen, fikk vi veldig mye pikkpakk å dra på. Vi har vært et morsomt syn på diverse skysstasjoner kan jeg fortelle. I morgen skal vi teste den nye løsningen, da vi drar til Fresno hvor Jessica egentlig bor.

Fra Roadtrip i USA, til Back Packturister i USA

Hei alle sammen! Her kommer første oppdatering fra vår tur rundt omkring i USA. Dag en var ikke spesiellt spennende, Vi kjørte til Kalispell i regnværet og tok inn på Motel 6. Dette var kanskje tredje gang vi var i Kalispell, så vi rotet oss ikke bort en gang. Før vi kjørte videre lørdag 17. novemer, tok vi oss tid til litt shopping. Det var tross alt Inger Johannes 21 års dag. Nå har hun endelig lov til å drikke alkohol i USA, og det ble markert med BudLight til frokosten på Mc Kenzie River. Etter at shoppingen var unnagjort, satte vi kursen mot Missoula. Planen var jo egentlig å kjøre til Washington og sove hos Jeff, som Therese var blitt godt kjent med, men det viste seg at han hadde dratt til Las Vegas, så vi fikk sove hos Kyle i Missoula i stedet. Siden det var Inger Johannes bursdag, tok Kyle, og kompisen hans Tim, oss med ut til middag, og til en lokal bar med live countrymusikk etterpå. Kvelden endte brått på bargulvet, og de tok oss med hjem. Der så vi film, og var friske og opplagte dagen etter til vår neste etappe. Den gikk fra Missoula, MT, til Ritzville, WA. I Washington er det slik at folk fra Montana slipper å betale moms på klær og andre produkter, så vi stoppa i byen Spokane, og gjorde unna enda mer shopping. Mandag 19. kjørte vi, i snø, fra Ritzville, WA, og sørover til Oregon. Det var denne mandagen at ting begynte å skjære seg litt. Vi hadde så langt hatt flaks med hoteller, retningssansen fungerte til en forandring, og ikke minst så fungerte bilen som den skulle. På veg til Redmond, OR begynte den nemlig å ryke litt. Og lekke. Vi fylte på vann, og det gikk bedre. Vi kom oss til Redmond, hvor vi skulle sove hos Gina som er Inger Johannes "verts-søster". Hun bor bidlertidig på Eagle Creek Resort fordi hun har fått ny jobb, så vi overnatta i hennes suite der.

Dagen etter, som var tirsdag 20. november, sto vi opp i rimelig tid for å være med på en vann aerobic-time. Da treningsøkta var over, dro vi på spa. Det var utrolig herlig etter å ha ranchet i flere måneder! Da vi omsider skulle dra fra Redmond, begynte virkelig Inger Johannes trofaste Ford Tourus å skape seg. Den har nemlig automatgir, men har ikke spesielt lyst til å skifte gir. Vi var innom hos en mekaniker, og han sa det ville koste et par tusen dollar å fikse bilen, og det er den jo ikke verdt. Vi krysset fingre og tær, og kjørte videre. Vi kjørte helt til vi kom til Dunsmuir, CA, og var litt skuffet over været, fordi vi hadde håpet at det automatisk ville slå om til sol og sommer i det vi krysset grensa til California.

Onsdag 21. november var en innholdsrik dag. Vi forlot Dunsmuir, CA, og valgte en kronglete veg over fjellet for å komme til kysten og Highway 101. Mye fint å se over fjellet der. Mye fin natur, og søte små byer som for eksempel Heyfork og Whiskeytown. Vi kjørte også gjennom Redwood, og fikk sett STORE trær. Akkurat da vi, etter omlag 5 timer kanskje, kom til Highway 101 som går langs kysten av California, ville ikke Forden mer. Den stoppet akkurat da vi kom til Highway 101, og vi priser oss lykkelig over at den ikke sviktet oss i Indianerreservatet på fjellet. Vi hadde til og med sånn flaks at den stoppet akkurat der noen vegarbeidere holdt på å avslutte for dagen. De var utroliog snille, hjelpsomme og hyggelige mot oss. Ja, jeg har ikke ord. De hjalp oss inn til nærmeste by, og henviste oss til en mekaniker. Han kunne si det samme som mekanikeren i Oregon, og vi innså at vi måtte la bilen bli igjen i Fortuna. Mekanikeren var også veldig snill, og vi fikk sette den igjen der. Da sto vi der da, uten bil, i en liten by kalt Fortuna. Kaldt var det også, enda vi hadde kommet oss til kysten av California. Våre riddere i rustning, eller arbeidsklær fra vegvesenet hadde ikke tenkt å etterlate oss på det viset, så de ringte alle leiebilfirmaene i Fortuna og Eureka for oss, men uten hell. Det var jo dagen før Thanksgiving, den største utfartsdagen i året. Vi kan ikke få takket de nok! Vi var ganske hjelpeløse der vi sto. Vi tok inn på Motell, og fikk ordnet det slik at resepsjonisten skulle bli med oss og tømme bilen for bagasje når hun gikk av vakt klokken elleve. Det gikk i orden, og vi kunne sette oss ned og finne ut av hva vi skulle gjøre videre, uten bil. På toppen av det hele var jeg syk den dagen, og ble virkelig ikke bedre av dette styret. Inger Johanne gjorde en veldig god jobb med å koordinere framgangen i reisen vår. Jeg var egentlig ganske sikker på at vi sto fast i Fortuna til mandag, da folk skulle være tilbake fra ferie. Men Inger Johanne fikk ringt Jessica i IAEA, som bor i California. Vi skulle egentlig bo hos henne i Fresno senere i uka, men hun fikk ordnet medd buss og tok klokken 06.50 Thanksgivingmorgen, og vi er nå sammen med henne og hennes familie, i hennes families hjem i Davis, og feirer Thanksgiving. Jeg er sikker på at vi har engler eller noe som passer på oss. Vi har vært kjempeheldige, og Jessica tar oss med til San Francisco i morgen, så det slutter ikke her! Planen videre er ikke helt bestemt, for det virker som vi har litt for mye planlagt på litt for liten tid. Spesielt med tanke på at vi ikke har noen bil. Vi er nå back packerturister i USA.

(På bildet: Vegen over fjellet, like før bilen stoppa. Her var fartsgrensa ca 100 - 120 km/t tror jeg!)

Washington, here we come!

Nå er det like før jeg drar på ferie, det er snakk om minutter før Inger Johanne er her. Hun tar ikke med seg PC'n, så jeg får dessverre ikke blogget mye. Kanskje finner jeg en Internettcafe eller noe, men vi får se. Skal ta notater, så det kommer nok en veldig lang blogg om et par uker i stedet tenker jeg.

Har hatt det travelt denne uka også. I dag, og i går har jeg jobbet på et elektrisk gjerde. Skal ikke mye til for at det ikke vil fungere altså! Har også pregtesta over 50 kyr til, og flyttet dem til Kevin, sammen med den store flokken jeg flytta i går.

Tida går fryktelig fort, jeg rekker ikke å få sukk for meg før det er helg igjen. Nå er det jo til og med ferie, og etter det er det knappe to uker med jobb, så er jeg vel på veg hjem til Norge igjen!

Thanksgiving

Her i Montana flyr tida, så jeg må bare beklage at jeg ikke har fått blogget i det siste. Jeg får prøve å oppdatere deg litt dag for dag her;

Torsdag skulle vi jobbe med kyrne. Det var mye på tapetet, men vi fikk ikke gjort alt som var planlagt, delvis på grunn av meg. Jeg samla jo alle på fire ben i the tower pasture onsdag, trodde jeg. Det viste seg torsdag morgen da vi skulle hente ned bølingen at de var spredd utover to beiter, både the long skinny pasture, og the tower pasture. Med andre ord ble jobben dobbelt så stor med å få de ut. Inger Johanne hadde også ankommet The Revolution Ranch da vi kom ned. Hun var så snill og kom ned for å hjelpe til. Dagen gikk stort sett til sortering og veiing av kveg. På kvelden hadde Doreen innbydd til Thanksgiving-middag for Inger Johanne, Therese og meg, siden Therese hadde bare tre dager igjen i USA, og fordi Inger Johanne og jeg vil være "long gone" under selve Thanksgiving. Wayne (Butchs bror) og Roxy var også invitert, og måltidet var veldig godt. Inger Johanne, Therese og jeg har blitt enige om å møtes i november hvert år, for vi må jo feire de store tradisjonelle, amerikanske høytidene Halloween og Thanksgiving, og også Thereses bursdag 13. november, og Inger Johannes bursdag 17. november. Har mine tvil på at vi klarer å fikse en slik middag, men vi kan jo alltids forsøke!

Fredag kasta jeg i meg frokosten og hasta ned til feed lot'en. Vi sorterte kalver fra kyr, og like etter kom semitraileren. Vi lasta 110 kalver, og da var traileren full. Fire av kalvene som jeg har jobba mye med, og som er såkalt "halter broke" sendtes også med den lasten. De skal være show steers i Nebraska. Favoritten min 953 var blant de fire, og det var også 892. Synd, men sant. Slik er jo livet for beef cattle. Etter at semitraileren hadde kjørt, begynte vi å "preg-teste" alle kyrne. Det vil da si, at man sjekker om de er gravide. Litt kjekt at Butch har den utdannelsa han har, for da kan han gjøre det selv, og slipper å være avhengig av en dyrlege. Vi testa bortimot 180 kyr, og resultatet var veldig dårlig. Grunnen var nok hovedsaklig mangelen på nedbør i vår og sommer. Josh var her hele dagen og hjalp til. Butch ringte Rimrock Colony og spurte om å få låne en mann av dem, det vil si at Josh jobba for kolonien den dagen, og ikke for seg selv. Da alle var sjekket, var klokken over fem, og jeg skulle være hos Inger Johanne og Therese klokken seks. Litt sent ute, siden det tar omtrent en og en halv time å kjøre, og siden jeg måtte dusje og pakke først. Kom vel til Inger Johanne rundt klokken kvart på sju, og vi kjørte til Therese for å plukke opp henne, før vi kjørte til Romney Ranch hvor Jimmy bor. Han kjørte oss til Duck Lake, for Therese ville selvfølgelig dit og si hej då til sine venner der. Jeg drakk litt mer denne gangen, så jeg var ikke fullt så redd for å være rundt indianere. Holdt meg mest sammen med John, som jeg prata mye med den første gangen jeg var i Babb. Vi kom oss helskinnet gjennom kvelden, noe som egentlig var ganske utrolig siden Jimmy kjørte 90MPH på "vegen" hjem. (Vegen til Babb kan knapt nok kalles en grusveg..)

Lørdag var dagen hvor Therese skulle forlate sitt hjem gjennom de siste ni månedene. Det tok litt tid, og vi kom oss fra Hibbs rundt klokken fire. Da skulle vi innom diverse bekjentskaper på vegen til Great Falls, hvor vi skulle ha vår siste jentekveld sammen. Vi ble også heftet av politiet, igjen. Jeg hadde kjørt hele vegen fra Hibbs. Men da vi forlot Rods ranch sa Therese at hun kunne kjøre, for hun trengte jo uansett ikke førerkortet sitt mer. Som sagt, så gjort, og jammen meg så vi ikke det lyste opp bak oss mellom Cut Bank og Shelby. I motsetning til meg, ble Therese stoppa for å ha kjørt for fort, 79MPH i 60-sonen sa polotikonstabelen. Akkurat det har vi litt vanskelig for å tro, men Therese fikk uansett ikke noen bot. Vi kommer ganske langt med å være skandinaviske jenter på tur skal jeg si deg! Politimannen bemerket også Inger Johanne og Thereses bursdager, men ville ikke svare på hvor det beste stedet å feire var. Kanskje ville han fortelle det neste gang han så Inger Johanne... Resten av kvelden ble heller ikke helt som palnlagt, for vi hadde nemlig sett for oss et motellrom som vi pleier, men denne gangen med basseng. Vi ble lettere sjokkert da vi fant ut at det ikke var et eneste hotell/motellrom ledig i hele Great Falls. Hele byen var nemlig full av canadiere. Grunnen til det er kursen, at det er mye billigere for dem å handle her i USA. Vi kjørte rundt i flere timer, og ringte rundt. Det endte opp med at vi fikk sove hos Aaron. Vi skulle kanskje tatt bilder av det huset, for det kan nemlig ikke beskrives. Ikke høystandard, for å si det sånn. Vi hadde selvfølgelig med oss luftmadrassen til Therese (som Inger Johanne og jeg nå har fått arvet), og vi delte den broderlig vår siste natt sammen. Vi spiste også en siste gang på Applebees, sammen med Alan, som er broren til Aaron.

Søndag var en trist dag. Vi kjørte vår svenske venn til flyplassen etter en velsmakende frokost på JB's. (Det var vel forsåvidt Therese selv som kjørte da. Det er jo ingen hemmelighet at Inger Johanne og jeg ikke har våre beste egenskaper i bykjøring og kartlesing, og heller ikke er begavet med en alt for god retningssans). Etter er tårevått forvel, dro Inger Johanne og jeg på shopping. Vi shoppa ikke så mye da, noe som forsåvidt er bra nå like før vi drar på ferie. Vi reiser nemlig til Washington førstkommende fredag, og kjører derfra langs kysten nedover gjennom San Fransisco, Los Angeles, og også muligens hele vegen ned til Mexico, før vi kjører nord til Las Vegas, og videre hjem gjennom Salt Lake City. Det er i allefall planen, og reisen skal vare fra 16. november til 2. desember. Vi gleder oss masse, men jeg for min del gruer meg veldig til å kjøre bil i de store byene. En ting er å kjøre seg vill i Great Falls, men jeg vil tro at LA er noe helt annet, siden den til og med er flere ganger større en Minneapolis-St. Paul!

I dag har vi stort sett jobba kyr igjen. Mens jeg hadde fri i helga, har de preg-sjekka alle yearlingene, og også det med et begredelig resultat. I dag gjensto noen pre-sjekkinger, et siste utvalg av replacement heffers (som vil si hunnkalver de vil beholde som kviger), noen behandlinger, og noen måtte brennmerkes. I tillegg til det, har jeg også flyttet noen okser på et beite. Det er godt å ha mye å gjøre, og jeg som ikke likte så godt å jobbe med kyr på den måten, begynner å synes det er greit, tross all banninga og kjeftinga som ordvekslinga stort sett står i.

Travle tider

Travle tider her på ranchen. Vi gjør oss klare til "shipping" fredag morgen. Nesten alle kalvene og kyrne som ikke er drektige skal sendes til slakting. Kalvene blir ikke slaktet før til sommeren, men de skal være på en stor "feed lot" i vinter. For å vite hvilke kyr som er drektige og ikke, må de "preg-testes". Det skal skje i morgen, og vil ta lang tid! I går flytta jeg 7 ettåringer, kalt yearlings, fra the tower pasture og tilbake til the north-east pasture hvor de hører hjemme. De hadde nemlig kommet seg ut, og måtte flyttes slik at de ikke skal være i vegen når vi henter resten senere i dag. Jeg og Farmer tok oss av det oppdraget, og det gikk veldig fint. Kom akkurat hjem før det ble for mørkt. Etterpå kom Josh (som forøvrig ble 20 år i går), og vi putta to høyballer i hver padock og gjorde det klart for at plassen i dag vil myldre av kyr, kalver og okser. Jeg gjorde faktisk veldig mye forskjellig i går, hadde vel en arbeidsdag på rundt 13-14 timer. Jeg fora morgen og kveld som jeg alltid gjør, jeg leverte for til Glacier Colony, jeg kjørte vann, fiksa det elektriske gjerdet, plukka søppel, rydda i verkstedet og flytta kyr som sagt.

I dag er det meningen at vi skal hente ned alle kyrne, så jeg har brukt morgenen på å gjøre den jobben litt lettere til Butch og Doreen kommer hjem igjen. Har skrevet ned nummeret på alle kyrne i the long skinny pasture, og sluppet dem sammen med den store flokken. Deretter flytta jeg den store flokken inn i the tower pasture, som er nærmest veien til ranchen. Brukte pickupen for å flytte i dag, men fikk ikke med meg alle, så jeg måtte kjøre opp på firhjuling, samtidig som jeg brukte Farmer, og da fikk jeg med alle sammen.

Det er jakt her for tida, og det gjør at jeg ser enda flere rådyr enn jeg gjør vanligvis. De gjemmer seg vel for jegerne vil jeg tro. Ser rådyr hver gang jeg beveger meg utenfor huset.

På bildet kan du se en sirkel av steiner som indianerne hadde rundt tipiene sine før i verden. Vi har flere slike minnesmerker på beitene våre her, og det er jo ganske unikt!

Striptease i Canada?

Lördag fikk jeg heldigvis sovet ut litt, og det var godt. Dro til Therese etter frokost, og etter å ha pakket diverse som jeg kunne trenge i Canada. Kom til Therese over en time tidligere enn jeg skulle, for armbåndsuret mitt var fortsatt stilt inn på Minnesotatid. Therese lå og sov stakkar, for hun hadde nemlig ikke värt hjemme den natta. Etter noen timer kjörte vi i "pimp-bilen", som bilen min nå populärt blir kalt, og plukka opp Inger Johanne hos Icenoggles. Da vi kom til Canada, dro vi direkte på Boston Pizza og spiste. Therese hadde mange steder hun ville besöke för hun drar hjem til Sverige om nöyaktig en uke. Vi bodde som vanlig på Lethbridge Village Inn, og hadde derfor kort avstand til Essies. Vi kom dit rundt halv ti, og det var faktisk ikke kö i det heletatt. Sist vi var der, rundt klokken ni, måtte vi jo stå i kö i en og en halv time! Etter å ha hatt en trivelig stund der, var planen å dra til Top Hat. Top Hat er en strippeklubb i Lethbridge, og det er mersom tradisjon at trainee-ene drar på strippeklubb under oppholdet, så det måtte vi jo selvfölgelig gjöre. Etter ei tid der, dro vi til Roadhouse, men det var ikke videre bra, så jeg og Therese dro hjem. På veien hjem var vi selvfölgelig innom Humpty's og spiste nattmat. Om Inger Johanne spiste nattmat vites ikke, hun kom hjem senere.

Dagen etter spiste vi frokost på Cheesecake Cafe. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan få beskrevet besöket vårt der. Vi hadde altså buffet med alt fra speilegg, bacon, vafler med krem og jordbär, fransk toast, yoghurt med musli og jordbär, all verdens kaker, mousser, cookies, frukt og annet godt. Vi var fryktelig mette, men jeg tror vi fikk mye for pengene. Det er riktig nok et veldig dyrt sted, med det måtte oppleves. Som den kakemonsen jeg er, fikk jeg jo höre flere ganger at dette måtte väre "heaven" for meg. Det var vel sant.

Berry berry berry good

Kent og jeg hadde lunsj på Mall of America før jeg skulle dra i går. Vi hadde også tid til litt windows shopping, og inntrykket mitt av kjøpesenteret forbedret seg betraktelig etter mitt andre besøk. Denne gangen bestilte jeg meg en is kalt Berry Berry Berry Good, og den var skikkelig god! De har sin egen hjemmelagde vaniljeis som de knuser jordbær, bringebær og blåbær i. Mmm! Kent skulle til Madison, Wisconsin, og måtte sette meg av på flyplassen i firetida, selv om flyet mitt ikke skulle gå før sytten minutter over ni. Merk deg "skulle gå". Etter å ha ventet veldig lenge, kunne vi gå om bord. Vi satt der i kanskje tjue minutter før vi fikk beskjed om at vi måtte ut igjen, fordi det var noe feil med flymaskinen. Feilen de henviste til, var bare toalettet som ikke kunne spyles ned. Vi slapp heldigvis å gå ut likevel, og jeg vi landet trygt i Great Falls ved halv tolv tiden. Da var planen å kjøre strake veien hjem. Men dere kjenner jo meg og min retningssans, eller valg av vei, eller hva man kan beskrive det som. Tok meg et kvarter ekstra å komme meg ut av Great Falls for å si det på den måten. Var hjemme ved halv tre-tiden, og stuptrøtt da vekkerklokka mi ringte klokken sju i morges. Så langt i dag har jeg gjort unna den daglige foringen, lastet en pickup med for, og levert det til Arni i Glacier Colony. Han var ikke å se, for de har lunsj til faste tider der, så jeg la igjen en søt liten lapp til ham i stedet. Nå har jeg vært for lenge foran PC-en igjen. Klokken er over ett, og jeg har fortsatt igjen å ringe Frontline, laste for og kjøre til Seville Colony (en time hver veg pluss lasting), kjøre salt og minneraler til kyrne på beitene rundt her (vil også ta noen timer) og plukke søppel. Godt å være i arbeid igjen!

Nå er det kvelden her, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle fortsette på den gamle bloggen min. Nå er jeg nemlig ferdig med mine gjøremål for dagen, og det gikk da heller ikke bare lett må du tro! Det gikk fint i Seville, og Joe, som er sjefen for grisehuset er en veldig hyggelig og kjekk kar. Stressa som jeg var, klarte jeg selvfølgelig og bli hefta med tre tog på veien! Ganske utrolig. Det er ikke som i Norge at du stopper i 30 sekunder og venter altså. Her er jo togene flere kilometer lange, så det tar sin tid. Heldigvis var det ingen som stoppet i Cut Bank, for det er når de står stille at minuttene begynner å gå for alvor.

Etter besøket i Seville, skulle jeg kjøre salt og mineraler. Det har jeg jo gjort mange ganger, så det skulle være "piece of cake" skulle man tro. På det første beitet jeg kom til, går det sirka 150 dyr, og når de ser pickupen, kommer de løpende for å få noe godt. Jeg var da som alltid passe stressa med å få åpnet grinda (som egentlig er et piggtrådgjerde), kjøre pickupen igjennom, og lukke igjen. Det går (vanligvis) fint å bare åpne, legge ned piggtrådgjerdet og kjøre over, så når jeg har det travelt gjør jeg det. Denne gangen gikk det ikke så bra. En del av gjerdet hang seg fast under pickupen, så jeg reiv ned hele "grinda". Fryktelig lurt med så mange kyr. Det hele kunne vært veldig enkelt om jeg ikke hadde hatt det så travelt at jeg tenkte for meg selv at "jeg trenger ikke utstyr for å fikse gjerder da...." -før jeg dro. Fikk ikke løs piggtråden fra bilen, så jeg måtte kaste hele grinda på lasteplanet og rase hjem før alle kyrne var på feil beite. Kom da meg tilbake i rimelig tid og fikk fiksa grinda, men så var det rimelig mørkt også da, og jeg hadde fortsatt igjen å fore kalvene (i mørket), plukke søppel, og ikke minst å lage meg middag. Nå er alt unnagjort, utenom den delen med å plukke søppel, det hadde jeg rett og slett ikke tid til.

I morgen drar nok Inger Johanne, Therese og jeg til Lethbridge i Canada igjen. Therese drar om et par uker, og Inger Johanne blir straks tjue, så dette er nok vår siste tur dit.

Halloween!

I går, 31. oktober, var dagen for Halloween her i USA. Markeringen av Halloween stammer flere tusen år tilbake, og er knyttet til the Celtics i Storbritannia. I vår tid, var det først i byen Anoka her i Minnesota at de først begynte å feire Halloween i 1921. Det er ikke så mange mil her i fra, og siden jeg nå er her i USA og fikk anledning til å feire Halloween, er det ikke så aller verst å gjøre det like ved hvor det hele startet. Litt annerledes var det nok, for jeg var jo naturligvis nok på The Saloon igjen, som er en homsebar. Siden homofile her er kjent for å ha veldig brae kostymer, er det mange heterofile folk på The Saloon på Halloween også, de vil se de beste kostymene. Jeg følte jeg var midt i en Hollywood-film. Absolutt geniale antrekk over alt! Han som vant konkurransen er vanskelig å beskrive, men jeg skal prøve så godt jeg kan; han var utkledd som Barbie, i ei Barbie-eske. Utenpå eska var det mange lapper som sa blant annet at dette var en mer natulig Barbie, "Tranny Crack Whore" og så videre. Ellers var Tut Ank Hamon, Betty Boop, Phantom of the opera, Supermann, mange "damer", Cruella De Ville (med en stakkars hund), alver, homofile utkledd som homofile, og ja, you name it! I tillegg til alt dette å se på, var det selvfølgelig mannlige dansere i undertøy på bardisken, og i dusjen.

Kvelden var veldig vellykka, og jeg er så glad jeg har fått opplevd ordentlig Halloweenfeiring. Nå sitter jeg bare her og gruer meg til å få ut flokene og fargen i håret mitt..

I kveld tar jeg flyet tilbake til Montana igjen. Håper Kent kjører innom den gode isbutikken først..